words per minute
5
ThomasHJ
00:00
Speed
Denne uken kunne vi lese i en rekke medier om den dramatiske økningen av barnløse som vandrer blant oss i samfunnet. Disse usynlige, unyttige og dramatiske menneskene som, av tilsynelatende ukjente årsaker, lever uten barn. Det er mange av dem der ute, og de multipliserer seg.
Selv kjenner jeg noen slike barnløse. Jeg kjenner faktisk flere av dem, og om sant skal sies så er jeg en av dem selv også. Jeg er et tall i samfunnets statistikk, nemlig de en av seks kvinner under 45 som ikke har barn.
Vi blir ikke så ofte snakket om, vi barnløse. Spesielt ikke vi frivillig barnløse. Jeg tror samfunnet synes det er litt «rart», så det holder like godt kjeft om hele temaet og later som vi ikke eksisterer.
Så mens debatter herjer i samfunnet om barnehager, fedrekvoter, for eller imot skoleball, foreldremøter, snørrete barn og åpningstider i barnehagen – så er vi der som skygger på sidelinjen og observerer. Vi leser noen linjer, bretter sammen avisen og rusler hjem for dagen, eller stikker innom puben, eller en butikk – for slikt kan vi stadig gjøre.
Vi er vant med denne luksusen det er å vandre rundt i fred og fordragelighet. Vi barnløse kvinner er rett og slett bortskjemt med å ikke være en del av noen som helst diskurs, annet enn når legen titter opp fra tastaturet og lurer på om det ikke snart er på tide å forplante seg. Så i går sperret jeg opp øynene – for plutselig er jeg blitt en del av et samfunnsproblem! Den kom brått og uventet. Fra å ikke være diskutert noen steder er jeg blitt en del av et helt samfunnsproblem? Heldigvis er samfunnsproblemet størst blant menn, så det tar noe av støyten fra mine skuldre – men likevel.
Kanskje må jeg nå ta den diskusjonen med meg selv som jeg aldri har følt noe behov for å ta.
Hvorfor har jeg valgt å ikke få barn? Nei, si det. Vil jeg ikke ha barn med menn under min egen status, som forskeren foreslår? Nei, lavere status enn ei singel dame på 41 uten barn, og som bor på 45 kvadrat i byen er nok vanskeligere å få, så det kan ikke være grunnen.
Kan grunnen være at jeg er singel? Nei, barn kan man få ved å reise til Danmark, så en mann behøver jeg da ikke for slikt.
Kan det være at jeg ikke «liker» barn? Nei, hva er der ikke å like, barn er søte de! Litt snørrete til tider, og kanskje av og til litt bråkete, men det er jo voksne også – så det kan heller ikke være årsaken.
Kan det være at jeg rett og slett prioriterer annerledes, slik forskeren foreslår?